Befolkningsutvikling

Tidlig tid
Sør-Varanger har vært rikt på ressurser og dannet grunnlag for bosetning i årtusener. Tidlige kulturspor viser at folk har bodd her så langt som 10 000 år tilbake i tid. I møtepunktet mellom Russland, Finland og Norge ligger de gamle skoltesamiske (østsamiske) siidaområdene Pasviksiida, Neidensiida, Petsjengasiida og Suenjelsiida. Gjennom de siste 500 år har området også gitt livsgrunnlag til andre samer, finlendere, russere og nordmenn til høsting av naturen eller bosetting. Skoltesamene regnes som urfolk i området.

Grensetrekning
Fram til 1826 var området en del av fellesdistriktet mellom Norge, Russland og Finland. Alle de tilstøtende nasjonalstater krevde skatt her, men jurisdiksjonen var ikke avklart. I 1826 fullførte statene sine riksgrenser i området. Grensa mellom Norge, Finland og Russland ble trukket tvers gjennom Pasvik siida og Neiden siida. Folket måtte velge – russisk eller norsk. I Pasvik siida ble folket russiske, i Neiden siida ble de norske statsborgere, Petsjenga og Suenjel siida ble russiske.

Befolkningsøkning
Folketellingen i 1825 viste at det bodde nærmere tre hundre personer i det som skulle bli Sør-Varanger. Befolkningen besto av østsamer (skoltesamer), norske reindriftssamer og fastboende sjøsamer, i tillegg til enkelte norske og finske husstander. Den finske innvandringen som tiltok fra 1830, gjorde sitt til økt folketall som etter århundreskiftet nærmet seg 2000. Fra 1900 til 1920 økte befolkningen ytterligere, samtidig som den etniske sammensetningen endret seg til en overvekt av norske innbyggere. En del var bureisere, som fikk tilskudd av staten for å komme og rydde jord i Sør-Varanger. Den største delen av innflytterne på begynnelsen av 1900-tallet, var arbeidere som kom for å jobbe i jernindustrien.

Til- og fraflytting
Bjørnevatn og Kirkenes vokste og ble bygd ut til tettsteder som følge av tilflyttingen til arbeid i A/S Sydvaranger. Bedriften var hovedarbeidsplassen helt til ut på 1980-tallet. Innbyggertallet var på godt over 10 000. Dårlig lønnsomhet og kutt i statens bevilgninger førte til fraflytting på grunn av færre og færre arbeidsplasser frem til nedleggelse i 1996. Satsning på service- og handelsvirksomheter- mange av dem rettet mot Russland, bidro til nye arbeidsplasser og at folketallet økte igjen fra slutten av 1990-tallet. Fra 2009 har det vært ny drift i gruvene i Bjørnevatn.

I dag er det rundt 10 000 som bor i Sør-Varanger. Kommunen har en nokså sammensatt befolkning, med samisk, finsk, norsk og russisk opphav, i tillegg til en økende andel innbyggere med internasjonal bakgrunn. Folk fra nærmere 60 nasjoner er bosatt i kommunen. Den største delen av befolkningen i Sør-Varanger bor i tettstedene Kirkenes, Bjørnevatn og Hesseng. Den øvrige befolkning bor spredt rundt i distriktene. Sør-Varanger har vært og er fortsatt et møtested.