Nasjonalpolitiske strategier

Grensetrekning
Inntil grensetrekninga mellom Russland og Norge i 1826, var Sør-Varanger en del av et større fellesområde. Forhandlingene om hvor grensa skulle gå, foregikk fredelig. Grenseoppgangen fikk likevel store konsekvenser for østsamene da grensen skar tvers gjennom landområdene de bevegde seg i gjennom året. Folk måtte velge statstilhørighet.

Misjon og språk
På norsk side ble det viktig å befeste den lutheranske troen, da Sør-Varanger hadde preg av folks samiske naturtro og den russisk-ortodokse troen. På samme måte var det et mindretall av befolkningen i området som var norsktalende. Opplæring i luthersk tro og norsk språk ble viktige politiske strategier i arbeidet for å markere norsk suverenitet, og hang tett sammen. I Sør-Varanger er det reist tre kirkebygg som ikke bare skulle dekke kirkelige behov, men var også åndelige og symbolske grensevern mot øst; Kong Oskars kapell i 1869, Neiden kapell i 1902, og Svanvik kapell i 1934. De to første statsinternatene (i Finnmark) ble reist på Fossheim og Strand i 1905, to år etter på Tårnet. Fornorskningspolitikken som ble ført gjennom undervisningen, gikk hardt ut over særlig det samiske språket.

Finsk innvandring- norsk bekymring
Bølger med arbeidsinnvandrere kom fra Finland særlig i perioden 1830-1860. Det høye antallet samiske og finske innbyggere, samt uro for at Finland skulle ha interesse i de nordligste områdene på norsk side, førte til at spesielt kvenene ble sett på som en potensiell fare for nasjonalstaten. En strategi mot slutten av 1800-tallet var å invitere folk fra Sør-Norge, gi dem gode betingelser slik at de skulle slå seg ned, dyrke jord og øke bruken av det norske språk i området. Målet var at norsk kultur skulle spres. Samtidig ønsket man å bremse utbredelsen av finsk kultur, gjennom ulike lover. Dette lyktes i varierende grad.

Statens tiltak langs grenseelva
I 1869 ble veiarbeidere sendt til Sør-Varanger, på statens initiativ, for å jobbe med å bygge vei mellom Kirkenes, Pasvik og Jarfjord.

Skogvoktere ble ansatt i Pasvik fra 1903, og det ble satt i gang statlig skogsdrift. Skogvokterne hadde også som oppgave å ha oppsyn med grensa.

Fra 1920-tallet ble det satt i gang nye forsøk på bureising i Pasvikdalen. Dette var del av et landsomfattende bureisningsarbeid, for å øke selvforsyning og avhjelpe arbeidsledighet. Også denne gangen var ønsket om en lojal norsk befolkning i grenseområdet et argument. I 1939 sto forsøksgården på Svanvik ferdig for å drive avl av husdyr og planter, og som opplæringsinstitusjon for bøndene.

Gruvedrift
Staten ville markere hevd og ressursutnyttelse av området lengst nord-øst, samt heve landets økonomi ved industriutbygging for øvrig. A/S Sydvaranger kom i drift i 1906, og ble et av landets største bergverk. Malmproduksjonen stoppet i 1996. Markedet for jernmalm var dårlig og bedriften hadde gått i underskudd i lang tid. Staten stoppet bevilgninger for drift. Som et ledd i å skape nye arbeidsplasser i omstillingsperioden, ble Statens Innkrevingssentral etablert. (Fra 2009 har det igjen vært drift i malmgruvene, denne gangen eid av private selskaper.)

Kald krig
Under 2. verdenskrig ble Kirkenes tyskernes bruhode for angrepet mot øst, og i den kalde krigens tid var Sør-Varanger vestens strategiske utpost mot Sovjetunionen. Da Jernteppet ble senket mistet familier og naboer muligheten for kontakt med hverandre. Da jernteppet ble fjernet i 1989 startet normaliseringen øyeblikkelig. Folk reiste over grensene, familier søkte etter sine slektninger og handelen kom raskt i gang.

Delelinje i Barentshavet
En bindende avtale om delelinje og samarbeid i Barentshavet mellom Norge og Russland, ble undertegnet i 2011. Delelinjen i Barentshavet deler havområdet i to i tilnærmet like store deler.

Grenseboerbevis
I 2010 inngikk norske og russiske myndigheter en avtale om grenseboerbevis for innbyggere i grensesonen mellom Norge og Russland. Dette skulle gjøre grensepasseringen lettere og raskere enn tidligere.

Utenriksdepartementet har i dag egen representasjon i området med Barentssekretariatet.