Kvensk/norskfinsk historie

Hvem var kvenene?

Kvenene var finsktalende folk som migrerte til Nord-Troms og Finnmark fra Finland, Tornedalen i Sverige, og fra Russland i flere bølger på 1700- og 1800-tallet. I Norge ble de kalt kvener. Dagens kvener og norskfinner er etterkommere etter disse innvandrerne. Deres norskfinske og kvenske tilhørighet baserer seg på selvidentifikasjon.

Anerkjennelse gjennom minoritetsstatus og eget språk

– I 1998 ble kvenene tilkjent minoritetsstatus i Norge, som en av fem nasjonale minoriteter.
– I 2005 fikk kvensk språk status som eget språk i Norge.
– I 2011 ble begrepet norskfinner et likestilt begrep med kvener.

Begrepet kven

I flere hundre år var kven den offisielle betegnelsen i norske manntallslister og folketellinger. Bruken av begrepet har vært og er fortsatt omdiskutert. På grunn av fornorskningspolitikken som ble ført fra 1870-tallet og fram til andre verdenskrig, ble kven oppfattet som en negativ betegnelse. Noen vegrer seg derfor mot å bruke begrepet i dag, og velger å bruke ordet norskfinner om den samme gruppa, mens andre ikke ser kvenbegrepet som problematisk og ønsker å kalle seg for kven. De bruker betegnelsen som en identitetsmarkør som forteller noe om ens egen historie og familiebakgrunn. Offisielt anses navnet som en nøytral og klar betegnelse for en avgrenset gruppe; den nasjonale minoriteten kvener.

Historikk

Allerede på 1500-tallet dukket det opp en og annen kven i norske skattelister. De store kvenske migrasjonsbølgene, som de fleste av dagens kvener er etterkommere av, skjedde på 1700- og 1800-tallet.

Den store migrasjonen startet etter den store nordiske krigen (1700-1720) som tappet store deler av befolkningen i Nord-Sverige og Finland. Senere ble det sterk befolkningsvekst og en rekke uår med feilslåtte avlinger som tvang folk til å flytte. I Ruija, navnet kvenene brukte om den arktiske kysten av Norge, var det rikt fiske og gode muligheter for å få jord.

I første perioden gikk størstedelen av innvandringen til Troms og Vest-Finnmark, Kautokeino, Karasjok og Tana. Kobbergruvene i Kåfjord trakk til seg mange som søkte arbeid.

Den største flyttestrømmen skjedde etter 1830-tallet, da migrasjonen forflyttet seg mot Øst-Finnmark. Det gode fisket i Varangerfjorden var en viktig faktor, samtidig som avsetningen av fiskeprodukter økte da Vadsø ble kjøpstad i 1833.

Andre hadde Amerika som mål. Ettersom de ikke hadde egne ruter fra Finland før på slutten av 1800-tallet, var det for mange finlendere enklere å reise via Nord-Norge. I 5-årsperioden 1870-74 hadde Vadsø norsk utvandrings-rekord. De fleste som reiste var kvener.

Ressurser på nettet

Vil du lese om det kvenske andre steder på nettet? Her har vi en liste over nyttige nettsteder.

VAM Kvengutter ytrebyen