Varanger museum
 |
Foto, idé, tekst: Ole Lindhartsen, oversettelse til engelsk: Andreas Haukenes
Statens veivesen, Nasjonal turistvei, åpner monumentet for de trolldomsdømte 23.juni 2011. Dette er en av severdighetene på veien, som går mellom Gornitak og Hamningberg. Den er 154 kilometer lang, og er en av Norges 18 nasjonale turistveger.
Når den åpner er det 348 år siden en trolldomssak ble ført mot Ingeborg, Peder Kroghs hustru, 26. januar 1663. Hun ble sammen med Guri fra Ekkerøy og Solve Nilsdatter dømt til døden på bålet. I denne saken ble lille Maren fra Vadsø ført som vitne.
I løpet av 5 vintermåneder 1662/63 ble 20 kvinner fratatt retten til å leve, de fleste på bålet, men noen ble også torturert til døde. I løpet av dette århundret ble det ført tre store kjedeprosesser i Finnmark, de fleste på den gamle festningen i Vardø; 91 personer mistet livet, de fleste kvinner. Varanger Museum har valgt utskriften om denne saken fra tingboken, fordi den på mange måter belyser hele tankegangen i dette prosesshelvetet som er helt enestående i nordisk historie.
1600-tallet var overtroens og krigens århundre. Det er mulig å postulere at noen måtte ha skylden for ulykkene som krigene medførte på det europeiske kontinentet, men også de svensk-danske krigene. Til dette formålet hadde man kirkens menn, som var ansatt på universitetenes teologiske fakulteter. Disse teologene var i stand til å produsere et verktøy som kalles demonologi og som statsmaktene kunne anvende som de ville. De danske kongene Kristian 4. og hans sønn Frederik 3. var ivrige heksejegere i vitenskapens tjeneste. I forhold til folketallet var antallet av trolldomsprosesser i det dansk-norske dobbeltmonarkiet grotesk, særlig i Finnmark.
Da lille Maren på 12 år ble forhørt i retten på denne kalde vinterdagen i januar 1662 på Vardøhus Festning, var årsaken at retten hadde behov for hennes vitnemål til å legge ut om andre. I disse sakene hadde retten bestandig et behov for en ”tråd” som kunne føre videre til andre kvinner og man brukte gjerne barn. I kjedeprosessene 1662–1663 ble det ført seks barnevitner. Ingen av barna ble dødsdømt.
Maren fører oss til Helvete og beskriver veien dit og stedet på høyst fantasifull måte. Det som helt sikkert har interessert retten mest er beskrivelsen av hvem som befant seg der nede.
Problemet med slikt vitneutsagn er at de forholdene som det beskriver er ikke-eksisterende. Når det er fremsatt av et barn må vi tro det er innøvd og regissert.
I forvaring på Vardøhus Festning satt en kvinne ved navn Anne Rhodius. Hun var sammen med mannen sin, Ambrosius Rhodius, forvist til Vardøhus fra Christiania for kverulantisk virksomhet mot øvrigheten. Det er beviselig at hun hadde nøklene til trollkonehullet, og det fremgår flere ganger av rettsboken at det var hun som hadde den styrende hånd om hva som ble sagt og ikke sagt i retten i flere av sakene. Som motiv hadde hun antakelig å vise øvrigheten hvor hjelpsom hun var i disse sakene – og som belønning kunne få håpe på å reise hjem.
I dette tilfelle var det lille Maren som ble manipulert!
Fra tingboken:
Etter dette vitneutsagnet ble det for retten fremført et lite pikebarn fra Vadsø ved navn Maren Olsdatter, 12 år. Hun ble spurt om hvor hun hadde lært trolldomskunster. Da sa hun at dette hadde hun lært av sin far Mikkels søster, Marit Rasmusdatter, som allerede var henrettet, og dette på denne måten som følger:
Hun sier at Mikkels Marit gav henne det noe øl og da hun drakk det, lå det noe på bunnen av skålen som var svart likesom skarn, dette ville hun ikke drikke, men slo det ut på golvet. Da hun hadde drukket det, kom djevelen til henne i en sort hunds skikkelse med 2 horn, som geitehorn på hodet og spurte henne om hun ville tjene ham. Til dette svarte hun nei, og mente at en hund ikke kunne tale. Samme dag, en stund senere, kom Fanden til henne i en manns skikkelse, han var svart og hadde horn på knærne. På hans hender og føtter hadde han klør samt sort hatt og sort skjegg. Atter spurte han henne om hun ville tjene ham, hvortil hun intet ville svare. Da spurte han igjen om hun ville tjene ham, så skulle hun få penger. Da svarte hun ja. Da sa han at hun skulle følge ham til Helvete. Hun etterkom hans begjæring og fulgte ham til Helvete – og veien var meget lang. Da hun kom til helvete så hun et stort vann som det brant ild i og vannet boblet og sydet. Det lå fullt av folk i vannet, mange med nesen ned. Fanden hadde en pipe som han blåste ild av og sa hun skulle nyte det samme.
Samme sted hadde Fanden en fleskeskinke som han stakk i det omtalte vannet og straks etter, da han trakk det opp, var det mørt. Heretter sa hun at dette vannet lå i en dal som var sort. De folk som lå i vannet var både kvinner og karfolk som ropte likesom katter. Hun så også de etterskrevne (siktede) kvinner som fulgte henne til helvete: Klokker Sigrid i en kråkes skikkelse, Ingeborg fra Makkaur med krykker i en dues skikkelse, Lirren i Vardø i en havelles skikkelse, Solve fra Andersby i en alkes skikkelse, Guri fra Ekkerøy i en skårunges skikkelse og henne selv i en kråkes skikkelse.
Da de hadde vært i Helvete en tid dro de hjem.
For invitasjon og program klikk her. For mer informasjon og kart klikk her. For mer utfyllende informasjon om trolldomsprosessene i Finnmark, besøk Liv Helene Willumsens hjemmeside her.
