Et bidrag til den gamle Vardøhus Festnings bygningshistorie

Jeg vil i denne lille artikkelen forsøke å samle noen tråder fra tidligere tegninger og en skriftlig beskrivelse av den gamle festningen i Østervågen – altså Vardøs festning nr. 2. Disse vil jeg så i tur og orden konfrontere med Poul Simonsens utgravninger i 1950 årene. Hensikten med dette er å lage et grunnlag for en eventuell senere utgravning av festningstomten i Chr. 4s gt. i Vardø.

De to nedestående er egentlig kuriositeter: det ene er Lindschotens kart fra Willem Barents ekspedisjon i 1594, det andre er Hans Lillienskjolds bilde av Vardøhus Festning i ”Speculum Boreale” 1638.

Lindschotens kart fra 1594:

Amtmann Lilliensjolds avbilding av Vardø:

Begge karttegnere er tilsynelatende opptatt av at Vardøhus Slott virkelig likner på et slott – noe mer storslått en den profane virkelighet. For Lindschotens vedkommende er det nærmeste jeg kan komme i sammenlikning – et europeisk rennesanceslott. Lilienskjold har tegnet en norsk storgård med en vold rundt. Jeg antar at måten dette er gjort på er forankret i tegnernes referanseramme for øvrig. I virkeligheten var den gamle festningen ved overgangen til det 17. årh en bedrøvelig sak. Jonas Caritius, den av Chr. 4´ medarbeidere på reisen i 1599, skrev” Mot middag dro kapteinen (Chr. 4)  i land på Vardø hvor Vardøhus ligger. Der så vi ikke annet enn usle hytter…slottet og byen ligger så lavt, at de ikke kan sees før man kommer mot syd der standen skyter inn. Slottet er firkantet med like sider, hver på 80 fot. Omkring er det oppført en ringmur av store stykker uthugde skifestein…muren er fire alen bred slik at man kan gå oppå, men den er ikke egnet til å stå imot noe angrep. Der står tre tømmerhus. Dessuten ett brygger og et bakerhus som er jordhytter. Anlegg og plass er ganske enkle. Likevel sto der et vakkert vannspring hvorfra vi hentet vann til skipenes behov”.

Detaljerte kart og beskrivelser

Nils Knag

En beskrivelse er ført i pennen av sorenskriver Nils Knag i ”Matricuel og Bschrifuelse ofur Findmarchen for Anno 1694” hvor det heter (oversatt til tilnærmet moderne språk): ”Inde på festningen er det ikke andre huse enn et stort langt våningshus med kjelder som allerede står til nedfalls, det består av en stor stue med sal over, kammer og kjøkken ved og en lille stue med kammer som alt sammen er på vestre side og på høyre hånd når man kommer inn porten. På venstre hånd og på samme side er et gammelt bryggerhus med en muret brønn. På den nordre side står et stort langhus med forfalte værelser hvor dr. Rhodius kone fra Christiania som var dømt til livstid har sittet i – således også en prest fra Christiania stift ved navn hr. Engelbret. På østre side like ved porten er et fangehus oppdelt i to fengsler med to dører. Over dette et loft som nå er ammunisjonsdepot. På søndre side er en gamme oppbygd for soldatene. Flere huse er det ikke på Festningen”.

Denne beskrivelse av den gamle festning er besnærende nokk til man kommer til setningen: ”På østre side like ved porten…” som her plasseres motsatt av nedenstående tegninger. Dette stiller hel Knags beskrivelse i et mistenkelig lys: han får oss til å tro at han vært på befaring på stedet, men når han ikke engang vet om porten har vært på landsiden eller sjøsiden er det sannsynlig at dette er noe han hørt.

Michael Jansen Sundt & Isaac Olsen

Jeg anser de  nedenstående tegninger av festningen i Østervågen som meget pålitelige. Den første er tegnet 1711 av Isaak Olsen, den andre i 1732 av Michal Jansen Sundt. Jeg finner dem pålitelige på grunn av at de stort sett er overensstemmende på tross av de er tegnet med 21 års mellomrom av to av hverandre uavhengige personer. Ting tyder også på at Isaak Olsen i perioder har bodd på festningen. Det finns dog én uoverensstemmelse: På kortet fra 1711 er det inntegnet en drengestue som æ; denne er antakelig revet 21 senere for den finns ikke på kartet fra 1732.

Michael Jansen Sundts plantegning av Vardøhus Festning 1732:

 Isaak Olesens plantegning fra 1711:

Michael Jansen Sundts projeksjonstegning fra 1731 som viser at porten er vestvendt:

Begge tegninger har porten (A) vestvendt – mot Østervågen, dette framgår av Michael Jansen Sundt projeksjonstegning fra 1731. Hovedhuset, amtmannes bolig (M og r,s,t,v,w og x) er sammen med de andre husene i 1711 ”alle Reparede og vell conditionerte”, men i 1732 er de forfaldne og ”står til nedfald”. N og q er en gamme for ”corps du garde” altså festningen forlegning. O og p er archilierer med fangehus under. P og Ø er pachbod også kallet langboden i 1732. Q og Z er brygghuset.

På Sundts kart er det satt opp en målestokk. Enheten er roder som svarer til 5 alen eller 3.1367m: tverrmålet er ca. 10 roder hvilket gir et moderne tverrmål på ca. 31 meter. Den gamle festningen var tilnærmet kvadratisk med unntak av de to utbygde bastioner; dette utgjør derfor et flatemål på ca. 900 kvadratmeter. Poul Simonsen skriver at slottets østre avgrensning går omtrent ved husene i Chr. 4 gt., dette betyr at man med dette oppsatte regnestykke kan finne den vestre avgrensning.

Poul Simonsens rekonstruksjon 

Festningstomten har vært utgrav 3 ganger: 1946, 1955 og 1958. Så vidt jeg kan forstå bruker Simonsen bare Lindschotens tegning fra 1594 som visuell modell for sin rekonstruksjon:”. ”Såfremt den tydning er riktig kan vi si at Van Lindschotens bilde svarer til ved gravningen konstaterte forhold”. Det er mulig at Simonsen ikke har kjent til tegningene av Isaak Olsen eller Michael Jansen Sundt og dette utgjør en stor svakhet ved tolkningen.

Poul Simonsens rekonstruksjonsforslag fra 1958:

Porten er i Simonsens tolkning anbrakt i anleggets nordende med en vaktstue beliggende til venstre sett utefra. Dette er ganske sikkert den såkalte pachboden eller langboden, benevnt P av Michael Jansen Sundt. Kommandatboligen ligger omtrent midt i anlegget. Dette kan være en del av anlegget M iflg. M.J.Sundt, altså en virkelig rest av amtmannes bolig, men dennes østside. Det eksisterer også en mulighet for at det kan være en del av et eldre anlegg. Den sydligste bygning på Simonsens rekonstruksjon er antakelig en del av festningens forlegning, benevnt N eller Corps du Guarden ved M.J. Sundt. Bruleggingen på østsiden stemmer antakelig med en brulegging hele vien rundt på innsiden av festningsvollen. Fundamentrestrester i bruleggingens nordende kan være rester av brygghuset Q. Simonsens rekonstruksjon viser et rektangulært anlegg, både Olsens og Sundts plantegninger er klart kvadratiske. Dette har også store konsekvenser for tolkningen. Funnhorisontene i anlegget stemmer overens med de øvrige tidsangivelser.

På Simonsens rekonstruksjonsforslag er det i det syd/vestre hjørne inntegnet et stykke av en mur, angivelig 60-70 cm. tykk som østover er ødelagt av en vannledning Dette vil jeg anta er et stykke av den sydlige festningsmuren. Hvis dette er korrekt kan man rekonstruere den nordlige avgrensning (31 meter). Hvis Simonsens formodning om den østre avgrensning går omtrent ved bebyggelsen i Chr. 4. gt. er det som tidligere nevnt mulig å beregne den østre avgrensning. Dette betyr at man kan omtrent beregne avgrensningen i alle fire retninger, dette forholdet kan avdekkes med prøvegravninger. Jeg vil derfor foreslå at man ved en eventuell, senere utgravning forsøker å avgrense arealet med søkesjakter før en egentlig gravning iverksettes.

Det skal for en ordens skyld nevnes at det etter krigen ble oppført et ”gjenreisningsfengsel” midt på festningstomten. Dette er nå revet på en lempelig måte: betongfundamentene står urørte og bygningsrester er lagt ”løst” nedi og sluttelig er det hele dekket med muldjord. Dette kompliserer naturligvis en arkeologisk gravning, men med ovennevnte avgrensningsforslag har man faktisk en mulighet for å vurdere hvor mye skade støpingen av fundamentet til dette fengselet har gjort.

Konklusjon

Overensstemmelsene Mellom Isaak Olsen og Michael Jansen Sundts karter er så påfallende klare at jeg betrakter dem som ufravikelig bevis for deres plantegninger over det annet Vardøhus Slott. I tillegg er de uavhengige i tid og rom og støttes ytterligere av Jonas Caritus´ beskrivelse fra 1599 som anslår festningen som ett kvadratisk anlegg hvor siden er 80 fot. Dette stemmer noenlunde overens med ovenstående 10 porter, 31meter, som er målt på de gamle karter og derfor sannsynligvis ikke helt nøyaktig.

Poul Simonsen kan ikke ha visst om eksistensen av disse kartene. Hvis han hadde gjort det ville han aldri ha valgt å legge hovedgravningen sin til nordenden, og sannsynligvis utenfor den egentlige festningstomten. Han følger her Lindsscotens kart slavisk og Skriver: ”Ifølge for eksempel Van Lindschotens bilde må hele gravningen 1958 ligge innfor slottets nordmur”, dette mener jeg er feil. De andre punktene i Simonsens rekonstruksjonsforslag stammer fra Slettvold og Danckes tidligere gravninger. Simonsen konkludere med at det annet Vardøhus Slott er oppført på restene av det første slottet, derfor kan restene av muren midt i anlegget muligens stamme fra det første Vardøhus. Det er også mulig at rekonstruksjonen forskjøver hele anlegget for lang i sydlig retning. Det som etter min mening er sikkert: hvis man vil sette i stand en arkeologisk gravning på tomten må man som det første forsøke å avgrense denne.

Til slutt håper jeg at denne artikkelen til årboken for 2007 vil kunne bidra med noen fruktbare synspunkter som kan anvendes som et taktisk diskusjonsgrunnlag for en eventuell kommende gravning av den gamle slottstomten i Østervågen. Videre håper jeg at dette kan gjøres innen en overskuelig framtid slik at det kan settes sluttstrek for de usikre momenter som knytter seg til denne delen av Vardøs historie.

Litteratur:
Vardøhus Festning i 650 år.Vardø og Vardøhus i eldre tid. Kristian Nissen
Vardøhus Museums årbok 1959. Poul Simonsens artikkel.
Kongens reise til det ytterste nord. Dagbøker fra Chr. 4s tokt til Finnmark og Kola i 1599. Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe