Lensherrer, heksejakt og justismord i Finnmark på 1600-tallet

Temaet for denne artikkelen er hekseprosessene i Finnmark i perioden 1620–1680. Intensjonen med denne artikkelen er å belyse noen av de mekanismer jeg mener lå til grunn for hekseforfølgelsene. Jeg vil undersøke hvem som ble forfulgt og hvorfor, samt hvilke konsekvenser dette kan tenkes å ha hatt for den demokratiske utviklingen i området. Deretter er det meningen å undersøke begivenheter som ledet opp til disse forferdelige hendelsene. Det er ikke meningen å gi en fullstendig redegjørelse for hekseprosessene i Finnmark, men heller se saken med utgangspunkt i Vardø og forsøke å gi et bilde av de mest ekstreme tilfellene, nemlig de store kjedene. Ved en kjedeprosess forstås mange, nesten samtidige prosesser som kjedes sammen av angiveri eller såkalt utleggelser. Disse ble som regel fremprovosert ved hjelp av tortur eller trussel om tortur.

 

Det høye prosesstallet i Finnmark

Den verdslige eksekutøren av troen på den demonologiske læren i dobbeltmonarkiet Danmark–Norge var den overtroiske Christian 4. (1588-1648), etterfulgt av hans sønn Fredrik 3. (1648-1670). I regjeringstiden til disse to kongene strømmet hekseforfølgelsene inn over Danmark–Norge, men intet sted var antallet av saker i forhold til folketallet så høyt som i Finnmark. Til sammenligning med Finnmark, hvor det var 137 saker fordelt på ca. 3000 mennesker, var det i Jylland i Danmark 494 saker fordelt på ca. 300.000 mennesker. Prosesstallet i Finnmark kan altså sies å være sjokkerende høyt. Med det overnevnte forholdet mellom Jylland og Finnmark var sjansene for å bli anklaget for hekseri i Finnmark 28 ganger større enn i Jylland. I Finnmark var det tre store kjeder i 1621, i 1650-årene og i 1662/1663, som med sine utleggelser og mindre ”underkjeder” omfattet 57 personer med ett mulig unntak. Denne høye frekvensen av kjeder kan anses som en delt forklaring på det meget høye prosesstallet. I lovgivningen var det betydelige restriksjoner på bruken av tortur, noe som ikke synes å spille noen særlig rolle i øvrighetens håndtering av Finnmarkssakene.

Noen av trolldomssakene ble etterprøvd ved høyere rettsinstans (lagmannen). Når det kom fram at det ble brukt tortur ved den første tilståelsen, ga dette seg i noen tilfeller utslag i frifinnelse. Dette vekket amtmann Lilienskjolds store misnøye slik det fremgår av hans senere, sterkt subjektive, kommentarer til Finnmarkssakene. På grunn av store avstander og dårlig infrastruktur var det rett og slett vanskelig å få sakene overprøvd, de fleste av de rettsstridige dommene ble derfor stående med fatale følger. De dømte kvinnene var som regel brent når lagmannen nådde fram i løpet av sin 3-årige visitassyklus, noe fogden og lensherren mest sannsynlig kalkulerte med.

 

Vardø, det farlige sentrum

Hekseforfølgelsene feide altså inn over Finnmark. Sentraladministrasjonens utsendte representant, lensherren eller amtmannen (fra 1661), holdt på dette tidspunktet til i det gamle slottet i Østervågen i Vardø. Det er i denne forbindelse interessant å se hvordan sakene fordeler seg geografisk i Finnmark.

Legges bosted til grunn for fordelingen av hekseanklager i områder Vardø og Kiberg alene, finner vi at av samtlige 137 saker i amtet totalt var det så mange som 39 saker fordelt på kjeder og enkeltprosesser i dette området. Legger man til tettstedene Store og Lille Ekkerøy, Vadsø, Syltevik, Makkaur, Hamningberg og Andersby får man samlet for hele området 98 saker hvorav 57 var kjedesaker. Disse lokalitetene er, sett med mine øyne, Vardøs nærområde – på tross av at avstanden i europeisk sammenheng er stor. Den største avstanden finner vi mellom Vardø og Andersby, nemlig 80 km. Finnmarkssakene viser altså stor opphopning av saker i geografisk nærhet av sentralmaktens administrasjonssentrum, Vardø. Det var med andre ord farlig å bo i Vardø eller i nærområdene til Vardø.

 

Den nidkjære lensherren

Det er påfallende både for Norge og Danmarks vedkommende at territoriene for største forfølgelsene er de mest øde og grisgrendte strøk av landene. Lenets øvrighet, og i særdeleshet lensherrens nidkjærhet, kan her anses som en medvirkende forklaring på den høye prosesshyppigheten. Lenssystemet var nemlig slik at lensherrene skulle leve av sine len, og det kan derfor i grove trekk hevdes at et len med dårlig bonitet på alle nivåer også innebar dårlige inntekter for lensherren. Dette kan være tilfellet for Vardøhus Len i hekseforfølgelsenes periode. I 1647 innbetalte Cunningham 413 daler i avgift for lenet, dette avspeiler sannsynligvis boniteten på lenet. Til sammeligning betalte Vincens Bildt i 1647 2200 daler for Tunsberg, Sæmgård og St. Olavs kloster. For Riberhus Len i Danmark, som her var lenet med høyst antall prosesser, ble det i 1649 betalt en avgift på 5730 daler av Gregers Krabbe. Til sammenligning med danske forhold ble det i 1646 betalt hele 15200 daler for Skanderborg len (et Østjysk len med høy bonitet) av Oluf Parsberg.

Hele det 17. århundre viste et stabilt dårligere bytteforhold mellom fisk og korn, noe som i særdeleshet fikk negativ betydning for de norske lenene. Lensherrene i de dårlige lenene kan ha brukt hekseprosessene for å vise sentraladministrasjonen i København sine fortreffelige administrative evner og rettsindighet i den universelle kampen mot ondskapen. De kan så å si ha vist seg frem som den elaborerte teologiske forlengede arm. Dermed kunne de håpe på tildeling av nye len i ”hyggeligere” deler av tvillingkongedømmet og dermed på en økning av inntektene. Slike spekulasjoner har et relativt solid grunnlag i de faktiske forhold. Det er hevet over enhver tvil at hver gang det ble innsatt en ny lensherre i Finnmark i perioden 1619-1665, kom det også en ny bølge av menneskejakt. Dette kan ikke være tilfeldig. Jeg vil hevde at prosessenes omfang i Finnmark til dels var et resultat av lensherrenes karrierebestrebelser. Straks etter John Cunningshams (Hans Kønig) ansettelse i 1619 kom den første kjedeprosessen som startet i 1621 antagelig med forundersøkelser i 1620 og omfattet anklager mot 10 kvinner. Navnet på den neste lensherren var Jørgen Friis som ble tilsatt i 1651. Han ”debuterte” med anklager mot 17 kvinner. Den tredje lensherre i hekseforfølgelse perioden var Christoper Orning som ”regjerte” i perioden 1661-65 som amtmann. Fra 1661 til 1663 ble den største heksekjeden i Finnmark eksponert med hele 28 kvinner, hvorav 6 var småjenter.

 

Kvinnedominans

Neste alle sakene i kjedene er rene kvinnesaker. Så vidt jeg har kunnet registrere blir det i løpet av alle kjedesakene lagt ut om 4 menn, og ingen av disse blir senere utsatt for rettsforfølgelse. Legger man til grunn alle heksesakene ført i Finnmark i perioden 1598-1692, er kvinnedominansen på 81%. Dette er også ”normalprosenten” for de europeiske forfølgelsene. Selv om det er vanskelig å gi noen entydig forklaring på hvorfor hekseforfølgelsene i realiteten var kvinneforfølgelser, vil jeg i det følgende tillate meg å betrakte noen forslag til forklaring.

Det er i øyefallende hvor sterkt kvinnehatet var innen den elaborerte demonologi, og det kan ikke herske tvil om dette er en meget viktig årsak til kvinnedominansen blant de rettsforfulgte. I mange av kjedesakene, hvorav de fleste er diabolismesaker, hevdes det at djevelen som en del av pakten, forlanger kvinnenes tjeneste på en, etter min mening, utilslørt seksuell måte. Jeg vil hevde at når det i mange saker anføres at Fanden kommer til kvinnene og ber om deres tjenester er dette en tilslørt skrivemåte som bare avklares syntaktisk i en eneste sak – nemlig i saken mot Barbara, Nils Bastiansens kone fra Vadsø. Her avslører skriveren utilsiktet hva som menes med dette uttrykket ved å skrive: ”Dagen etter kom Satan til henne i skikkelse av en hund og spurte om hun ville tjene ham. Til det svarer hun imidlertid at slikt kunne hun ikke gjøre, ”fordi hun hadde sin egen mann”. Dette utelukker mennene som potensialet for forfølgelse, og kan forklare hvorfor kvinnene stort sett la ut om kvinner. Trodde disse kvinnene at det fantes bare kvinnelige hekser, eller ble de forledet til å tro dette? Var forhørslederen så konsekvent at han bare ville høre snakk om kvinnelige hekser? Eller var resultatet av disse forhørene noe som i realiteten passet sammen med de demonologiske bilder av flygende hekser med kosteskaft, slik at det var lettere for kvinner å utlegge ut om andre kvinner? Det synes rimelig å anta at en kombinasjon av folkelig overtro og den demonologiske lære passet sammen i et – muligens ubevisst – mønster.

 

Demografiske aspekter

Størrelsen på familieenhetene i Vardø på 1600-tallet var anslagsvis på 5 personer og ut fra et anslag kan man regne med at byens størrelse var på om lag 300 individer. Med andre ord betydde det 50 skattemenn eller vanlige familier som betalte skatt samt 50 personer som tilhørte festningen og derfor ikke betalte skatt. Ut fra dette kan man si at Vardø på denne tiden besto av minst 50 hus.

Kildene gir oss ikke tilstrekkelig statistisk innsikt i befolkningsforholdene. Selv de mest elementære strukturelle forhold som kjønns – og aldersfordeling og sivilstand unndrar seg analyse. Det samme gjelder demografiske faktorer som fødsler, vielser, dødsfall og nøyaktige oppgaver over innvandring. Vi er derfor nødt til å nøye oss med å benytte beregninger som er foretatt med et europeisk tallmateriale. Den engelske økonomen Malthus og den schweiziske legen Mallet beregnet på 1800–tallet middellevetiden og livsforventningene ved fødsler i England og de schweitsiske byer. Middellevetid på 1600 – tallet beregnet av Mallet til 25.67 år, mens Malthus beregnet den til 23.33 år. Livsforventningene ved fødsel på 1600–tallet har Mallet utregnet til 13.25 år, mens Malthus sine tall er 11.58 år. Dette betyr en enorm barnedødelighet og en lav levealder. Når et barn overlevde de første farlige årene kunne det ikke forvente å bli eldre enn 23 – 25 år. Det er ingen grunn til å tro at disse tallene var høyere enn i Vardø, men snarere noe lavere på grunn av det harde klimaet, forlisene og de usunne boligforholdene. Videre ble ekteskapsalderen forhøyet og ekteskapsfrekvensen lavere i løpet av 1600–tallet . Dette er faktorer som alle peker i retning av et negativt reproduksjonsnivå og dermed et lavt befolkningstall. Man kan anta at for å holde Vardøs befolkningstall p på 300 individer måtte det opprettholdes en barneproduksjon på et nesten overnaturlig nivå. Dersom man også ser på hekseprosessene som en variabel i denne sammenhengen, er det rimelig også å se de store konsekvensene de får for befolkningsutviklingen. I perioden 1620 – 1663 ble 27 kvinner avlivet. Hvor mange som ble utradert fra ”det produktive systemet” vet vi ikke, siden vi ikke vet om de sømte var i fertil alder. Det eneste vi vet med sikkerhet er at i 1650–tallets kjedeprosess ble 5 unge tjenestejenter fra Vardø avlivet. Disse var altså potensielle mødre, og disse 5 alene representerer 25 % av de reproduktive ressursene. Vi vet også at de fleste ble tatt av dage i kjeder, hvorav de fleste i perioden 1662 og 63. Til sammen virket alle disse faktorene i en sterk negativ demografisk retning. Selv om jeg ikke kan bevise eller tallfeste disse forholdene vil jeg likevel hevde at for å opprettholde et akseptabelt befolkningsnivå med tanke på Vardø samfunnets framtid, var det nødvendig med innvandrere til området.

Belegg for at livet virkelig var hardt i Vardø på 1600 – tallet finner vi blant annet i beretning fra en kongelig undersøkelseskommisjon som kom til Vardø i 1690. Til denne beklaget folk seg over den bitre nøden som hersket og at ingenting var som 50 år tidligere. Da hadde Vardø vært et stort fiskevær med mange Bergenskjøpmenn og amtmann som hadde drenger til å fiske for seg. Nå stod hus tomme . Forfølgelsene og dommene fra noen år tilbake finner vi ikke som nevnt. Vi kan imidlertid tenke oss at ennå på denne tiden var prosessene ”unevnelige” eller erkjent som et farlig samtaleemne for befolkningen.

 

Hva tilsto kvinnene?

Tilståelsenes materielle innhold karakteriserer kjedene. Hver kjede har sin ”signatur”. Den første kjeden avspeiler uværet julaften 1617. Den enste kjeden dreier seg også mest om forlis, og denne gangen er det særlig senkningen av ett spesifikt skip med navngitte personer om bord som har påkalt seg makthavernes interesse. I den siste kjeden er nedslagsfeltet forandret: her er mange tilståelser fokusert mot fiktive anslag på amtmannen. Alle kjedene oppviser ”syndebukksyndromet” som legitim og materiell årsak. Kvinnene blir gitt skylden for en eller flere konkrete begivenheter.

Vannprøven var antakelig en grovsortering i prosessenes tidsalder. Fløt kvinnen var hun en heks, sank hun var et skikkelig menneske. De fleste mennesker flyter når de blir hevet i vannet og dermed var det en bra sjanse for å bli anklaget for hekseri.

 

Tortur. Var ikke tillatt før dom, men det er tvilsomt om denne lovbestemmelse ble praktisert i det fjerntliggende Finnmark. I alle tilfelle ville et lengre opphold i slottets uhyggelige fangekjeller gjøre sitt til at de forhørende instanser ble fornøyde

 

Brenning av de trolldomsdømte. Bålene sto utvilsomt på Steilneset, på det høyeste punktet, som synes både fra Varangerfjorden og byen. Man hadde bare én praksis i strafferetten, den allmennpreventive, som gikk ut på at andre som tenkte på å begå en forbrytelse ville avstå på grunn av avstraffelsens groteske brutalitet. Dette gjaldt for alle typer kriminalitet.

I de jyske prosessene har ”ulykkene” følgende rangering: 1) menneskers sykdom, 2) kvegs død, 3) menneskers død. I Finnmark får vi følgende rangering på tallmessig lavere materiale: 1) forlis, 2) menneskers død, 3) menneskers sykdom. I Finnmarksprossessene opptrer dessuten en helt spesiell kategori nemlig skade på amtmannen, som her kommer inn på en delt 4. Plass sammen med kvegs død. Tilståelsene avspeiler klart produksjonsmessige forskjeller mellom det jyske landbrukssamfunnet og kystkulturen i Finnmark, men også noe annet. Det stadig stigende antall anslag mot amtmannen tyder mot at terrorveldet begynte å få paranoide implikasjoner. Forfølgelsene må ha spredt angst til alle lag av samfunnet. Av gode grunner begynte amtmannen (les: Christopher Orning) å frykte for sitt liv. Dette mener jeg er signaturen for den siste kjedeprosessen i Finnmark.

Forhør. På illustrasjonen er det inntegnet tre menn og en kvinne. De representerer: stat, kirke og jurisdiksjonen og selvfølgelig den anklagede. Det er sannsynlig at det bare har vært to personer til stede foruten kvinnen, de lovkyndige reiste på omgang i fylkene og det kunne være år imellom deres besøk i for eksempel Vardø. Man bør heller ikke overvurdere kirkens rolle i Finnmarksposessene. Prestene, som regel utkastede studenter fra universitetet i København, var heller ”heiakor” for statens representant: lensherren.

De tre store kjedene

Den første kjeden utspilles fra januar til april 1621. Trolldomsforordningene fra 1609 og 1617, som påbyr skånselsløs avliving av trollfolk, tas nå i anvendelse i full bredde av den nytilsatte lensherre John Cunningham. Fogd og sorenskriver er tilsatt av den nye lensherre og må derfor anses som rettslig klakører som utfører bestillingsarbeid. Kjeden omfatter sakene til 11 kvinner – med ett mulig unntak. Disse sakene henger mer eller mindre i ett utleggingsnett og medvirkning til en og samme forbrytelse. Det synes også klart at det finnes sammenheng også på det geografiske planet, nemlig Nord – Varanger fra Vardø i Øst til Andersby i Vest. Kvinnene kjente eller i det minste visste om hverandre, ellers ville ikke utleggelsene fungere. Den store fellesnevneren ved disse sakene er at de fleste av kvinnene anklages for ved hjelp av hekseri å ha forårsaket det store forliset julaften 1617. 10 av disse kvinnene ble dømt og brent.

Fangehullet på gamle Vardøhus Festning var et uhyggelig og usanitært sted. Her var det både rotter, mus og utallige veggdyr med overførbar smitte. Her var det kalt og maten var utilstrekkelig. Det var bare ett formål: å få kvinnene og barna til å angi andre kvinner, derav kjedeprosess. Den forviste legefruen fra Christiania, Anne Rhodius, satt i fangehullet sammen med disse kvinner og barn i kjeden fra 1662 til 1663 og en virkelig ekspert på manipulasjon av en type som myndighetene likte.

Den neste kjeden løper fra januar 1652 til tidlig på året 1655 og omfatter 17 kvinner, hvorav vi med sikkerhet vet at 15 ble brent. Denne kjeden kan oppdeles i to kjeder. Den første av disse kan man kalle Vadsø-Ekkerøy kjeden og omfattet 12 kvinner. Den siste omfatter 5 tilreisende tjenestejenter og kan kalles Kiberg – Vardø kjeden. Alle sakene kan defineres som syndebukk- saker. Som før nevnt innledes denne kjeden med innsettelse av ny lensmann, Jørgen Friis til Kragerup og Lindholm. Han var intet mindre enn sønn av Christian Friis, som var kansler for Christian 4. En sak i denne perioden, den mot Bårne Olsdatter fra Syltevik omhandler forgjørelse av fogden Christen jensen og synes derfor å være en enkeltprosess. Likevel peker den frem mot en del at et kommende mønster i de neste prosessene: den paranoide øvrigheten. Den siste kjeden begynner i 1662 og avsluttes 1663. Den omfatter 28 kvinner hvorav 6 er barn. Ingen av de barna ble dømt til brenning, men av de voksne kvinnene ble 17 dømt til bålstraff og to torturert i hjel. November 1662: minst 6 kvinner sitter i trollkonehullet på det gamle Vardøhus festning. Tidligere samme år, i mai måned, er den nytilsatte amtmannen Christopher Orning ankommet Vardøhus slott. Omtrent samtidig kommer også det forviste ekteparet Anna Rhodius og Ambrosius Rhodius som fanger til Vardøhus, noe som skal vise seg å bli en skjebnesvanger implikasjon for en del av de anklagde kvinner og barn. I forhold til de tidligere kjedene er de prosessene fra november 1662 ikke noe spesielt nytt. Her er igjen forlis den røde tråden og myndighetene trenger fortsatt syndebukker. Sakene fortsetter ut over nyåret 1663 og endrer for noen sine vedkommende karakter. I en ”heksegryte” av skitt, kulde, dødsangst, smerter og mistenksomhet sitter fru Rhodius og truer og manipulerer fram fabrikkerte tilståelser som hun ved øvrigheten liker. Man kan regne med at hennes motiv er løslatelse av henne og mannen fra det lite behagelige fengslet i Vardø. 10 kvinner ble i denne forbindelse anklaget for påståtte konspirasjoner mot amtmannen.

 

Kvinnelig mobilitet

I folketellingen fra 1865 var 88,4 % av Vardøs befolkning født utenfor Vardø, i 1875 var tallet 71,6 %. Adelaier – manntallet fra 1690 viser at 72 % av de norske rettighetsmennene var født utenfor amtet, noe som sannsynligvis konvergerer med Vardø. Vi ser altså at prosenten av innflyttere holder seg høy og relativt konstant over lang tid. Rettsmaterialet fra hekseprosessene på 1600–tallet synes også å avspeile dette demografiske forholdet. Av de 79 enkelt- og kjedeprosessene som finnes omtalt i ”Trolldom og ugudelighet” finner vi likevel kun 21 av sakene er reist mot innflyttere, altså 26 %. Man bør altså være ytterst forsiktig med å trekke konklusjoner om fremmedhat og fremmedfrykt som årsak til forfølgelsene ut fra sakene som helhet, da Nord – Varanger området siden middelalderne har vært karakterisert av et høyt antall innflyttere. Det er likevel grunn til å påpeke av antallet av dømte kvinner som er innflyttere er meget høyt. Av 27 kvinner fra Vardø som i perioden 1621 – 1663 blir dømt for hekseforbrytelser er 10 innflyttere, med andre ord 37 %. I de overnevnte tilfelle er fødested direkte nevnt eller fremgår av teksten. Det er sannsynlig at enda flere av de dømte kvinnene var innflyttere, men dette kan ikke utledes direkte av materialet. Jeg mener likevel at en forsiktig tolkning av materialet kan antyde en viss forkjærlighet for antaste ”nye” kvinner. Dette gjør seg særlig gjeldene i kjedene i 1652-56, den såkalte ”Vardø – Kiberg kjeden”. Her er samtlige av de involverte kvinner innflyttere: Marthe Andersdatter, Vardø, født på Helgeland, Karen Jonsdatter, Kiberg, født på Sundmøre, Kirsten Olsdatter, Vardø, født på Senja, Mari Thomasdatter, Vardø, født i Bergen og Siri Christoffersdatter, Vardø, født på Bjarkøy.

Ut fra utleggingssystemets uhyggelige indre logikk måtte noen ”tas” og det er lett å forestille seg at innflyttede kvinner uten sterkt sosialt nettverk kunne være de mest forsvarsløse ofrene. Få hadde interesse av å tale deres sak, og ”rettigheten” var i myndighetens øyne opprettholdt. Når man her beveget seg på juridisk tynn is, kan man tenke seg at dette kunne være en strategi for å unngå sanksjoner fra sentraladministrasjonen i København.

 

Konklusjon

Høy barnedødelighet, mye sykdom, høy ekteskapsalder og samtidig lav ekteskapsfrekvens, hyppige forlis samt et tiltakende dårlig bytteforhold mellom fisk og korn virket sterkt negativt på den demografiske utviklingen i all fall i en del av Finnmark på 1600–tallet. Den samtidige forfølgelsen av kvinner som ble beskyldt for å være hekser, virket ytterligere krisemaksimerende.

1600–tallets hekseprosesser gjorde det farlig for kvinner å bo i Finnmark. Spesielt utsatt var de som bodde i Nord – Varanger og da i særlig grad Vardø og Kiberg. Det var, med datidens dårlige kommunikasjonsmidler, lettere for øvrigheten å oppfange rykter om hekseri og magi i sin nærhet enn i fjernere strøk av lenet.

Mye tyder på at Vardø området til enhver tid siden middelalderen har hatt meget høy rate av innflyttere i forhold til den faste bosetting. Det er derfor på ingen måte merkelig at vi finner en del innflyttede kvinner i domsmaterialet fra 1600–tallet. Man må regne med at hvis fødested konsekvent var blitt oppgitt i det øvrige materiale ville det ha vært langt flere. Men de eksiterende forhold har en del av reproduksjonen skjedd ved hjelp av innvandring. I forhold til ”ofrenes sosiologi” kan det være vesentlig å peke på at ofre uten sterkt sosialt nettverk lettere enn andre forsvinner uten spor. De har ikke de levendes stemmer som potensielt kan hjelpe å tale deres sak for høyere appellinstanser. Det er sikkert mye overtro blant befolkningen og øvrigheten på denne tiden. Jeg vil likevel hevde at hekseprosessene i høy grad var satt i scene av øvrigheten med påtrykk fra kongen i København. Det er påfallende at antallet av hekseprosesser er høyest i de lenene som har dårligst bonitet og dermed har liten inntjeningsevne for lensherrene. Det er derfor av betydelig interesse å observere at hver gang det i heksejaktens ”høysesong” ankommer en ny lensherre til administrasjonssenteret i Vardø, innledes det en ny kjedeprosess. Det er ikke mulig å bevise denne sammenhengen, men det er meget sannsynlig at dette skjedde for å vise København at man her i dette lenet hadde en flink administrasjon. Videre er det sannsynlig at de nye lensherrene håpet på belønning og da helst i form av tildeling av len med høyere inntjeningsevne.

I våre dager er det ikke nødvendig å brenne folk for å få makt og rikdom. Det er mye lettere og mer effektivt med andre former for manipulering eller hersketeknikker. I enkelte tilfelle har likevel moderne hekseprosesser hatt – og har fremdels – groteske utslag. Vi kan for eksempel tenke på Hitlers jødeforfølgelse i Europa i 30- og 40-årene. McCarthy-prosessene i USA på 50–tallet, Berufsverbotet i Tyskland i 1970-årene, Ku Klux Klan – prosesser som stadig pågår i dagens Amerika og brenning av kvinner også i vår tids India, skjult under merkelappen ”ulykker”. Prosesser mot ”hekser” forekommer til stadighet, små som store. Det er derfor viktig at vi stadig aktualiserer dette temaet på en ikke idealiserende og avmystifiserende måte. Jeg vil derfor sterkt håpe at de spirende ideer, i og utenfor Vardø, om kommende ”hekseprosjekter” kan bli realisert i en slik form at vi i de kommende årene får mulighet for å trekke forbindelseslinjer mellom fortid og nåtid. Ulike former for undertrykkelse kan ha liknende psykososiale motiv i dag som de legitimerte mordene på et stort antall uskyldige kvinner hadde på 1600–tallet.

 

 

Litteratur:

• Rune Hagen og Per Einar Sparbo. 1998. Trolldom og ugudelighet i 1600 tallets Finnmark. Tromsø

• Alm, Ellen Janette. 2000. Statens rolle i trolldomsprosessene I Danmark og Norge på 1500- og 1600 – tallet. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

• Balsvik, Randi Rønning. 1989. Grensepost og fiskevær. Vardø

• Erslev, Kr. 1985. Danmarks – Norges Len og lendsmænd 1596 – 1660. København

• Hagen, rune. 2000. Upublisert foredrag i Vardø, hekseprosesser ved Vardø Tingsted, 21.01.2000.

• Henningsen, Gustav. 1984. Fra heksejagt til heksekult 1484 – 1984. København.

• Johansen, jens Christian. 1989. Da djævelen var ude, trolldom i det 17. Århundredes Danmark. København.

• Niemi, Einar. 1983. Vadsøs historie, bind 1, vadsø

• Niemi, Einar og Gunnar Niska. 1973. Emner fra Finnmarks historie 1. Vadsø

• Næss, Hans Eyvind. 1984. Med bål og brann. Universitetesforlaget.

• Petersen, E. ladewig. 1980. Fra standssamfund til rangssamfund 1500 – 1700, Dansk social historie bd. 3. København.

• Rian, Øystein. 1997. Den aristokratiske fyrstestaten 1536 – 1648. Universitetsforlaget

• Tingbok for Finnmark 1620 – 1663, Oslo 1987

• Wessel, A.B. 1920. Abrosius Rhodius, en til Finmarken forvist læge i det 17 aarhundrede. Kirkenes

• Willumsen, Liv Helene. 1994. Trollkvinne i Nord i historiske kilder og skjønnlitteratur. Tromsø

• Vardøhus Festning 650 år, jubileumsskrift, Oslo 1960, redigert av I. Willoch