Pomormuseet i Vardø: Et samarbeid mellom Museet for Trearkitektur i Arkhangelsk og Vardø Museum

Introduksjon om pomorhandelen

Pomorhandelen var i utgangspunktet tuskhandel. I hovedtrekk byttet russere og nordmenn russisk korn og tømmer mot norsk fisk, men andre produkter som vin, te og tobakk ble etter hvert vanlig. I 1789 ble pomorhandelen lovlig som følge av liberalistisk tenkning. Det var ikke uvanlig at mellom 2 og 300 pomorskuter anløp havnene i Finnmark og Troms i juni og juli. Pomorhandelen ble et vesentlig tilskudd til økonomien i Nord-Norge. I dette handelssamkvem spilte Arkhangelsk og Vardø en vesentlig rolle, og det var denne historie som Museet for Trearkitektur i Arkhangelsk og Vardømuseene hadde satt seg for å dokumentere i 1989.

Brodtkorbanlegget i Vardø. Pomormuseet er i den største bygningen i midten

 

Museet for Trearkitektur og Vardøhus Museum og vårt samarbeid

I 1972 skrev Aftenposten:”Arbeid i gang for fiskeri og pomormuseum i Vardø”, lokalisert i Brodtkorbanlegget samme sted. Foreløpig var dette en drøm og det skulle forbli en drøm helt til 1989 hvor den første samarbeidsavtale ble inngått mellom MTA og VM. Denne avtalen var på sett og vis kimen til alle de andre avtalene som skulle komme i årene framover. Her omtales: Utstillinger, faglig samarbeid, fartøyvern, bygningsvern, gjenstander, foto og film, arkivalia og kulturminner, med andre ord et bredt anlagt samarbeid. I juni 1990 skrev Finnmarken ”HISTORISK MUSEUMSAVTALE”. Denne er egentlig ganske lik den forrige, men peker i høyere grad fram mot samarbeid innen utstillingsarbeid. I 1992 hadde VM besøk av konservatorene Vera Kondratieva og Ludmilla Firsova fra MTA som sammen daværende konservator ved VM , Pirjo Saariniemi, startet med den konkrete planlegging av Pomormuseet. Man regnet med at dette kunne ferdigstilles til Vardøhus Museums 100 års jubileum i 1994, dette forløpet skulle bli tretten år og ikke to.

I 1994 utkom forprosjektet til Pomormuseet. Heftet var på 125 sider og ga en detaljert framstilling av det kommende museum. Det var for største delen utarbeidet av museumsarkitektene Pål Thomas Sundhell og Nikolai Utkin fra MTA. I Arkhangelsk var man begynt å samle inn gjenstander og lage kopier av gjenstander, det var på dette tidspunktet avtalt å samle inn og kopiere 149 gjenstander, bygge én kirkemodell og produsere en kopi av stue i full størrelse fra et hus i landsbyen Koida ved Kvitsjøen. I en ny tilleggskontrakt oppregnet man at våre samlede økonomiske forpliktelser over MTA var $39 192. Undertegnede, Ole Lindhartsen, reiste til Arkhangelsk for å gå gjennom disse gjenstandene og for å bli kjent med arbeidsgruppen der. Dette var veldig hyggelig, men samtidig også et kultursjokk både sosialt og faglig. Videre snakket russerne på dette tidspunktet veldig dårlig engelsk.

I 1996 begynte styret i Vardø å få kalde føtter. Til nå hadde vi betalt kr.115.000,men det var ingen som ante når og hvordan vi skulle få disse gjenstander, og finansieringen av museet var også på tynn is. Forholdet til MTA var begynt å bli anstrengt. I 1998 anføres det i styreprotokollen: ”ettersom vi mangler midlene til hele restfinansieringen har det ingen hensikt at gjenstandene kommer til Vardø før vi har denne. Dermed utsetter vi heller ikke oss selv for å skaffe $20 000, som vi ikke har. Vi forslår at den økonomiske delen av kontrakten ikke underskrives, men returneres med dette forbeholdet…vi mener ytterligere at vi er kommet til det punktet hvor vi må velge. I løpet av årene fra 1991 til i dag er det jevnlig blitt sendt søknader til Kulturrådet, Utenriksdepartementet og Barentsregionrådet uten at disse har ført til noe som helst.”

I 2001 reiste Ole Lindhartsen og Svenn E. Olufsen til Arkhangelsk for å ta en ny gjennomgang av gjenstandene og besiktelse av ”pomorstuen”. Stor var vår overraskelse da vi fant ut at antallet av gjenstander var steget fra 149 til 286 uten at vi på forhånd visste om denne forøkelsen, dette visste vi ville virke sterk fordyrende.

Malygins stue under konstruksjon i Arkhangelsk

Året 2002 ble et gjennombrud for Pomormuseet. Finnmark Fylkeskommune hadde i år 2000 oppnevnt Vardø til sitt tusenårssted. Det kommende Pomormuseet inngikk som en sentral del av dette og medvirket sterkt til å realisere våre planer. I august ansatte vi en ny konservator, Caroline Serck-Hansen, for å lede arbeidet med Pomormuseet og pomorhandelens historie. Etter henne ble konservator, Ane Dalen Ringheim, ansatt til å føre arbeidet videre. Rederiene Gard og Meyer Ship sørget for at pomorstuen og alle gjenstandene ble fraktet omkostningsfritt til Vardø. Våre søknader til Interreg/Colaartic, Norsk Kulturråd, Barentsregionrådet, Finnmark Fylkeskommune og Stiftelsen UNI ble alle innvilget. Den nye norsk/russiske arbeidsgruppen besto nå av Vera Kondratievea, arkitekt Nadeza Podobina, snekkerne Alexander Juriev, Alexej Kotov, Caroline Serck-Hansen og Ole Lindhartsen. Hele gruppen var samlet i Vardø, dels for å sette opp Malygins stue, som den egentlig heter, og dels for å kontrollere om gjenstandene var kommet ubeskadiget fram. Dette var en av betingelsene for endelig avregning med Museet for Trearkitektur.

Malygins ovn ferdig montert i Pomormuseet i Vardø

Museet sto ferdig til åpningen av Tusenårsstedet i 2005. Det var, med noen modifikasjoner blitt overraskende likt intensjonene i forprosjektet fra 1994. Vera Kondratieva var til stede under åpningen. Hennes mening om den russiske delen av utstillingen var at den var blitt veldig bra, men ”noe populærvitenskapelig”. Dette ser undertegnede som et karakteristisk uttrykk for forskjellen mellom russisk og norsk museumstenkning.

Sentralt utstillingstablå i Pomormuseet. Den norske fiskeren og handelsmannen diskuterer priser med pomorskipperen

Samarbeidet mellom MTA og VM løpet av 16 år har vært preget av flere opp– og nedturer. På et tidspunkt i midten av nittiårene var vi tett på å gi opp. Utgiftene hopet seg opp og vi følte at vi ikke fikk noe igjen for pengene. Samarbeidet var også påvirket av utviklingen i det russiske samfunnet generelt. I begynnelsen kommuniserte vi med brev, faks, dårlig telefonforbindelse og elendig kommunikasjon på engelsk. Dette endret seg fra omkring år 2000, da ble datamaskiner vanlige i Russland og russernes engelsk ble også betraktelig bedre. Videre er det langt fra Vardø til Arkhangelsk, dette påvirket også samarbeidet – vi hadde ikke råd til å reise så mye som vi burde og måtte også betale for russernes reiser. Det hadde likevel ikke vært mulig for oss å få så fint museum uten russernes hjelp, men det kostet mye frustrasjoner underveis. Samarbeidet må alt i alt vurderes som positivt og vi håper derfor på ett nytt samarbeidsprosjekt som ikke involverer så store materielle verdier som Pomormuseet representerte. Det må nevnes, at det i 2007 ble skrevet i en ny intensjonsavtale med MTA , denne har dog foreløpig ikke har gitt noe synlig resultat.

Alle foto: Svenn E. Olufsen. Varanger Museum.

Ole Lindhartsen er konservator ved Varanger Museum avdeling Vardø.