Begrepet badstu brukes både om bygning, rommet og bruken av rommet. Bruken omfatter badet, dampen og vask. Både for velvære og hygiene. Badstua har også vært i bruk som sykestue da dette var et rent rom som hadde tilgang til rent vann. Folk ble behandlet med kopping her, badstua var fødestue og man vasket de døde her. I en tid da lusa var et samfunnsproblem, ble også badstua brukt. Lusa tålte ikke varmen og badstua ble et effektivt virkemiddel mot avlusing.

«En arv fra hjemlandet er i alle fall disse små dampbadene, som flyttefolket har tatt med seg. Og slik har kvenene innført saunaen hit. Det fantes ikke noen muligheter for varme bad i Varanger før kvenene kom og bygde sine dampende tømmerhytter ..»

Den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju (1875 -1944) var på reise i Vadsø på 1920-tallet og knytter badstubruken her til en kvensk tradisjon. Selv om badstua er kjent fra sagaens tid og har vært i bruk i både Skandinavia og ellers i verden, ser vi at badstua ellers i Norge og andre europeiske land, har oppstått som et nyere fenomen. De gamle badstutradisjonene regnes å ta slutt på 1700-tallet over store deler av Skandinavia da badstua ble forbundet med usømmelighet etter den tids ideal. Derimot holdt skikken seg i land som Russland, Finland og deler av Nord-Sverige. Fra disse stedene kom også den nye befolkningen med kvener /finner som tok med seg tradisjonen og videreførte den her i Vadsø, i bydeler og bygder som regnes som kvenske /norskfinske.

Fram til ca 1970-tallet var det vanlig i kvenske/norskfinske bygder og bydeler i Vadsø med fellesbadstuer for venner og nabolag. Det var gjerne eiere av gårder som enten hadde badstu som en del av uthus eller hadde egne bygg som ble brukt til badstu, og hvor disse ble brukt av nabolaget. Før krigen var det også vanlig med badstugammer. Etter krigen, med gjenreisningsbygg, ble det bygget kjelleretasje på husene hvor det også ble laget badsturom. Dette endret mønster fra fellesbadstuer for nabolag og venner til familiebadstuer. Fortsatt fins et par badstuer i Ytrebyen som drives på gammelt vis, som på Tuomainengården og på Dolonenbadet. På museumsanlegget Tuomainengården kan vi fortsatt se spor fra den gamle røykbadstua som fungerte som fellesbad for nabolaget fram til 1932- og som altså var i drift på Paulaharjus tid.

Utvikling av badstua følger utvikling av badstuovnen. Den tidligste badstuformen vi kjenner til er røykbadstua. I Vadsø var denne i hovedsak i bruk fram til 2. verdenskrig. Røykbadstuene kunne både være i gammer eller som en tømmerbygning. Rommet hadde et steinmagasin som ble varmet opp, og som deretter holdt lenge på varmen. Røyken måtte luftes ut og mange av disse badstuene hadde små glugger på veggen. Den vedfyrte badstua oppsto rundt 1930-tallet. Dette krevde pipe på bygget. Mange av de tidlige vedovnene var hjemmelagde og ble laget av ombygde oljefat. Senere kom den elektriske badstuovnen som ble utbredt utover 1950-tallet. I dag har dette blitt en vanlig type badstu, spesielt i offentlige svømmehaller og i boliger. I Vadsø er mange som har vedfyrte badstuer på hytta si og sverger til den vedfyrte som den beste badstua.

Badstulimet, "vasta" eller "vihta", er tradisjonelt viktig i badstua. Den ser ut som en liten sopelime og man skal slå seg med det over hele kroppen. Tørkede limer må ligge i varmt vann før de kan brukes. I Vadsøområdet har det vært vanlig å bruke rogn eller via (vier, salix). Sørover og i finske områder er bjørk vanlig å bruke, i Russland er det også vanlig å bruke eik.

Badstua i dag står som et viktig kulturminne som viser både en materiell- og immateriell kvensk og norskfinsk kulturarv.

Kontakt: Konservator Tove Kristiansen, Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. E-post: tokr@varangermuseum.no eller tel. 40 70 45 03

Vil du lese mer om badstukultur i Varanger?

Les om Jomiskobadstua i Høyvik som museet var med på å restaurere

Bestill heftet God damp! fra museumsbutikken