Om ferdene over Nordpolen med luftskipene «Norge» og  «Italia»

Amundsens siste ferder gikk nordover. Det var fremdeles hvite flekker på kartet – så seint som 1893 visste man lite om polene og havet imellom på den andre siden.

Det ble et stort poeng å nå polene og et kappløp om dette fra flere nasjoner.

Amundsen var en mann som hadde sans for dramatikk og som var i stand til å snu på sine planer. Amundsen skulle egentlig til Nordpolen i 1911, men da han hørte at Scott var på vei til Sydpolen snudde han skuta «Fram», og dro dit i stedet. Han ble tilgitt fordi han lyktes i kappløpet med Scott og nådde Sydpolen 14. desember 2011.

Amundsen. Foto:Ukjent/Varanger museum avd Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

I neste omgang ville han erobre Nordpolen. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for ekspedisjoner. Neste tur ble i 1918-20, gjennom Nordøstpassasjen. Amundsen fikk bygget et nytt skip, kalt «Maud» til denne ekspedisjonen som i første omgang skulle forsøke å fullføre Nansens «Fram»- ekspedisjon – et forsøk på å drifte seg fram med isen inn til Nordpolen. Men «Maud» lyktes heller ikke med det. Det ble tre overvintringer før de ga opp. Men Amundsen kom gjennom nordøstpassasjen til Nome innimellom forsøkene på å drifte inn mot Nordpolen. 

Amundsen bestemte seg deretter for å dra over Nordpolen med fly.  Han hadde tatt  flysertifikat i 1915. Fly hadde vært under utprøving ca 20 år. Vi må huske på at dette var en periode for enorme tekniske nyvinninger. Det var en debatt om hvorvidt fly eller luftskip var fremtiden.

Cook og Peary påsto de hadde gått til Nordpolen i 1908 og 1909, og derfor var ikke det å bli førstemann til Nordpolen målet. Det som ble Amundsens mål var å fly over Nordpolen og til Alaska. Dette var en hvit flekk på kartet. Var det land mellom Nordpolen og Alaska?

Han eksperimenterte med fly fra 1922-1925. Han brukte opp sine penger og andres. Ingen ville lenger betale. Ikke broren Leon, ikke nasjonen Norge. Men han ga seg ikke, og reiste på foredragsturné i USA for å få penger. Der ble han oppringt av Lincoln Ellsworth, ingeniør og sønn av en velstående kullgruveeier i USA. Han ville være med å betale, mot at han fikk være med på ekspedisjonen. Norsk Luftseiladsforening ble også med i teamet med penger og støtte, ved leder Rolf Thommesen.

To vannflybåter, N24 og N25, ble kjøpt. Turen skulle offisielt gå fra Kings Bay til Nordpolen, men Ellsworth og Amundsen var enige om å fly videre til Alaska, dersom det gikk bra. De skulle føre hvert sitt fly.

Amundsen og et av Dornier – flyene. Foto: Ukjent/Varanger museum avd Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

25. mai 1925 dro de av gårde fra Kings Bay. Verdenspressen fulgte med fra fastlandet. Flyene kom ikke tilbake. Først 18. juni kom Amundsen og hans menn tilbake med båt til Kings Bay. De hadde gått ned på drivisen for å finne posisjon, og det ene flyet var skadet ved landingen. N 25 skulle ta dem alle tilbake. De fikk flyet på vingene og kom til Nordaustlandet, hvor de ble funnet av båten «Sjøliv».

Ekspedisjonen ble sett på som en heltedåd, og de ble møtt av tusener med jublende mennesker. De hadde konstatert hav langt inn mot polen, de hadde fått bekreftet en teori. Amundsen ble feiret, og kritikken stilnet.

Amundsen og Ellsworth fortsatte samarbeidet. De kjente til at flygeren og ingeniøren Nobile konstruerte luftskip i Italia. Han var berømt for de halvstive luftskip, som var bedre og mer hardføre enn de tyske, t. ex. «Hindenburg». Luftskipet som ble døpt «Norge», var konstruert av Nobile i 1924 under navnet N1. Det hadde åpen kjøl, slik at mannskapet kunne gå rundt nederst i luftskipet, og det var utstyrt med radio. Det var viktig siden kompass var problematisk nær polen. Et poeng for Amundsen var at Luftskip gikk fortere enn fly. Amundsen var hele tiden redd for at noen skulle komme før ham.

Amundsen, Ellsworth og Thommesen dro til Roma i september 1925. Det ble skrevet avtale mellom Luftseiladsforeningen og Benito Mussolini. Luftskipet og turen skulle betales av Ellsworth og foreningen. I praksis fikk de aldri betalt alt, men Luftseiladsforenigen eide mastene, og derfor fikk Nobile bruke alle mastene i 1928.

Avtale inngås mellom Luftseiladsforeningen og Benito Mussolini. Foto: Ukjent/Varanger museum avd Vadsø museum- Ruija kvenmuseum

«The Amundsen – Ellsworth – Nobile transpolar flight» startet 10. april 1926.  Alle hadde sine navn med i ekspedisjonen, og alle var ledere. Ruta gikk fra Roma til Pulham i England, deretter til Oslo, Leningrad, Vadsø, Ny-Ålesund og de endte i Teller i Alaska 14. mai.

Amundsen var ikke med på ferden fra Roma til Ny-Ålesund, en ferd som fikk store oppslag i avisene. Roald Amundsen angret nok på det, for Nobile fikk stor oppmerksomhet hele veien.

Fra Ny-Ålesund var de åtte nordmenn og seks italienere, den svenske meteorologen Malmgren og Lincoln Ellsworth fra USA. Det ble snart spent stemning mellom lederne.

Hele besetningen på luftskipet «Norge». Foto: Ukjent/Varanger museum avd Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

For Amundsen var det hans ekspedisjon, også i kraft av hans tidligere meritter. Han så på Nobile som en sjåfør.

I Ny-Ålesund møtte de Byrd på veg til Nordpolen med fly. Hans ekspedisjon dro av gårde 9. mai, og Byrd sa ved hjemkomst at de hadde vært på Nordpolen, men det ble seinere betvilt p.g.a. av kort tidsbruk.  Men de ble bejublet som helter – også av Amundsen. Amundsen understreket at Nordpolen ikke var hans mål. Målet var området mellom Nordpolen og Alaska.

Norge passerte Nordpolen 12. mai. Kl 02 passerte de den geografiske Nordpol og kastet ned det norske, amerikanske og det italienske flagget. Amundsen hadde store forventninger til Polhavet, og han håpet der fantes en øy. Han satt framme for å observere, men han så ikke noe spesielt. Bare hav.

Ekspedisjonen fikk etter hvert problemer med tåke og ising, nær Alaska fikk de også storm, og de landet i Teller i stedet for Nome, en ganske dramatisk landing. Luftskipet ble tatt fra hverandre, bokstavelig og billedlig.

Det ble strid med det samme. Nobile ble mottatt som helt i USA. Amundsen glemte at de alle sto som ledere av turen, Nobile var for ham en «lønnet underordnet». Amundsen ville ikke at Nobile skulle være med og skrive bok om ekspedisjonen etterpå. Amundsen og Nobile snakket hverandre ned og skyldte på hverandre for det som hadde vært problematisk på turen. Alt sto i avisene. Tekniske framskritt gjorde at det ble lettere å sende nyheter rundt i verden. Journalister var da som nå opptatt av rekorder, skandaler og ulykker. Én journalist skrev:  «Problemet var at de ikke fikk problemer. Nobile førte dem trygt fram. Amundsen ble passasjer, som satt rolig i et fly. Det var ikke noe heltemodig over det».

Amundsen var skuffet. Han dro rundt og talte om at dette var en norsk ekspedisjon. Det ble pinlig. Thommesen, leder for Luftseiladsforeningen sendte et unnskyldende telegram til Nobile 15.05.1926: «I am proud to be your friend, and shall never forget our cooperation. Long live Italy». Nobile ble også hedret av kong Haakon – 27.mai 1926 gjør han oberst Umberto Nobile til kommandør av 1. klasse av den kongelige norske St Olavs orden. 

Kopi av Thommesens telegram til Nobile.

Men nordmenn flest holdt nok med Amundsen mot Nobile, og italienere med Nobile mot Amundsen.

Nobile ble forfremmet av Mussolini, og begynte straks å planlegge en ny, italiensk tur.

Umberto Nobile. Foto: Ukjent/Varanger museum avd Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

Amundsen sa seg villig til å bistå om det var noe de trengte. Luftskipet «Italia» ble bekostet av italienske myndigheter og institusjoner. På turen tok de med seg hjelpebåten «Citta de Milano», som skulle ligge på Svalbard. Bare italienere og svensken Malmgren var med, 16 mann i alt. De skulle utforske et stort areal over Frantz Josefs land, Novaja Zemlya, Nord-Grønland, og flere forskere var med.

De gjorde avtale med Thommessen om å bruke mastene som Luftseiladsforeningen eide.

«Italia» ble plaget av dårlig vær hele tida. Ruta var omtrent den samme, men de stoppet i Stolp i Tyskland for reparasjoner. De var i Vadsø 4.-5. mai 1928, og de overnattet på grunn av dårlig vær. De ble mottatt med interesse, men mottagelsen var ikke så stor som for luftskipet «Norge».

De stoppet i Ny-Ålesund, og reiste på tokt derfra, men måtte tilbake til Kings Bay p.g.a. dårlig vær.  «Italia» kom til Nordpolen 24. mai, og kastet ned flagg, også pavens. De meldte fra om dette, men så hørte man ikke noe før det kom signaler om at de var havarert. De kom seg altså til Nordpolen, men fikk ekstra dårlig vær på nedtur, slik at de antakelig ble utsatt for nedising og falt ned på Nordaustlandet.

Dette ble en stor tragedie og skandale for Nobile og for ekspedisjonen.

Gondolen skilte seg fra luftskipet. Luftskipet forsvant, og seks mann med det. De ble aldri funnet igjen. Gondolen med resten av mannskapet falt ned på isen, én døde, og Noble brakk arm og bein. De lå på drivisen og drev østover – bort fra redninga, og visste ikke helt hvor de var.  Men de hadde litt mat, og de hadde et telt, «det røde telt», og de fant en radio.

Illustrasjon av det røde telt på museet i Lauro, Italia. Foto: Varanger museum avd Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

De fikk kontakt med omverdenen først den 6. juni. Nobile ba Amundsen om hjelp, for han tenkte at Amundsen var en som kunne klare det. Malmgren og to italienere gikk for å se om de kunne gå til land på Svalbard. Dette ble den største leteaksjon som hadde vært noensinne. Fly og båter fra hele verden deltok. Sovjet sendte to isbrytere.

Maddalena med et italiensk fly knyttet til skipet «Citta de Milano» oppdaget Nobile og hans menn på isen, fotograferte dem og kastet ned forsyninger til dem, men de kunne ikke lande. Isen var for bløt. Maddalena var også stasjonert i Vadsø med sitt fly.

Amundsen sa seg med en gang villig til å bistå. Det kunne redde hans ære, og det gjorde det, men ikke hans liv. Frankrike stilte flyet «Latham» til disposisjon for Amundsen. De mellomlandet i Bergen før de dro til Tromsø, og dro ut fra Tromsø 18. juni med store problemer. Flyet hadde mye drivstoff og vondt for å lette. De hadde radiokontakt én gang – så ble det stille. Flyet falt ned, og bare en flottør og en bensintank ble funnet. Folk nektet å tro det. Amundsen hadde jo kommet tilbake før – etter tre år. Hele verden var opptatt av Nobile og Amundsen. Historiske avisutklipp gir god illustrasjon på det.

Nobile ble funnet på isen, og det ble droppet forsyninger ned til dem. Svensken Lundborg kom først til unnsetning med fly, og reddet Nobile som første mann sammen med sin hund, Titina. Da Lundborg kom tilbake med flyet, gikk det rundt på isen. Det var seint på sommeren og isen var myk. Fly var umulig, man måtte vente på båt.

Nobile ble med til skipet «Citta de Milano» ved Virgo Bay. At kapteinen lot seg redde først, og forlot sitt mannskap, var ikke bra. Nobile hevdet at det ikke var hans ønske. Lundborg forlangte at han skulle gå først. Alt ble galt: Sju mann var døde, Amundsen var forsvunnet, og alt var Nobiles skyld.

Resten av mannskapet ble reddet av den sovjetiske isbryteren ”Krassin”, og Lundborg ble reddet. Det ble også de to italienerne, som var gått for å finne land. De ble funnet 12. juli.

Svensken Malmgren ble dessverre aldri funnet, bare klærne hans. Det skapte mye spekulasjoner.

Nobile ble kalt hjem av Mussolini. Han kom med «Citta de Milano» til Narvik, der det ble bygget bro fra båten til toget, så han ikke skulle trå på norsk jord. Han ble møtt med hat gjennom hele Europa, og i Italia ble han sett på som en sviker. Nobile dro til Sovjet, hvor han bygde opp en luftskipsavdeling, og der var han til 1936. Så reiste han til USA. Nobile dro tilbake til Italia etter Mussolinis fall. Han fikk tilbake jobben og ble rehabilitert. Nobile ble en gammel mann på 93 år, som skrev mange vitenskapelige verk og fikk mange dekorasjoner.  I 1969 reiste Nobile selv et monument i Telegrafbukta i Tromsø til minne om dem som ofret livet i forbindelse med Italia-ekspedisjonen og redningsarbeidet av den.

Nobile er nå hjembyen Lauros store sønn. Vadsø kommune har vært invitert dit to ganger i forbindelse med jubileer, og vi er blitt meget godt tatt imot.  Der er de også opptatt av «Norge», og museet har en egen Amundsen-utstilling på museet

Hva med Amundsen? Folk nektet lenge å tro at han var død. Men i juli 1928  innså man at han ikke ville komme tilbake. Da ble Amundsen helt igjen, og 14. desember 1928 ble han minnet i Norge og over resten av verden. (bilde fra «New York Times magazine» fra 9. desember 1928).

Avisutklipp fra «New York Times magazine» fra 9. desember 1928.

Noen hevdet seinere at de hadde sett Amundsen i Troms og blant eskimoer. Det var mye spekulasjoner og skriverier. Det ble lett etter flyet så seint som i 2002 og seinere 2008 med tysk miniubåt.

Det ble sådd tvil om Peary, Cook og Byrd hadde vært på Nordpolen. De hadde ingen bevis, men Amundsen var over med fly, og var uansett den første til å nå både Sydpolen og Nordpolen.