Kvensk/norskfinsk historie

Kvensk/norskfinsk historie
Hvem var kvenene?

Kvenene var finsktalende folk som migrerte til Nord-Troms og Finnmark fra Finland, Nord-Sverige og fra Russland i flere bølger på 1700- og 1800-tallet. I Norge ble de kalt kvener. Dagens kvener og norskfinner er etterkommere etter disse innvandrerne. Deres norskfinske og kvenske tilhørighet baserer seg på selvidentifikasjon.

Anerkjennelse gjennom minoritetsstatus og eget språk
  • I 1998 ble kvenene tilkjent minoritetsstatus i Norge, som en av fem nasjonale minoriteter.
  • I 2005 fikk kvensk språk status som eget språk i Norge.
  • I 2011 ble begrepet norskfinner et likestilt begrep med kvener.

Begrepet kven

Begrepet kven er kjent fra ulike historiske perioder. Allerede fra Ottars tid på 800-tallet omtalte han et folk som kvener. I kirkebøker fra Vadsøs befolkning på 1500-tallet omtales også personer som kvener, eller qvæn. I flere hundre år var kven den offisielle betegnelsen i norske manntallslister og folketellinger. I dag omtales kvener i hovedsak i forbindelse med de store innvandrings- og migrasjonsbølgene fra 17- og 1800-tallet fram til ca 2. verdenskrig. Betegnelsen er som en identitetsmarkør som forteller noe om ens egen historie og familiebakgrunn i tillegg til at man er norsk, eller nordmann. Offisielt anses navnet som en nøytral og klar betegnelse for en avgrenset gruppe; den nasjonale minoriteten kvener.

På grunn av fornorskingspolitikken som ble ført fra 1870-tallet og fram til andre verdenskrig, ble kven oppfattet som en negativ betegnelse. Noen vegrer seg derfor mot å bruke begrepet i dag, og velger å bruke ordet norskfinner om den samme gruppa, mens andre ikke ser kvenbegrepet som problematisk og ønsker å kalle seg for kven.  

Historikk

De store kvenske innvandrings- og migrasjonsbølgene, som de fleste av dagens kvener er etterkommere av, skjedde på 1700- og 1800-tallet. Den store innvandringen av kvener startet etter den store nordiske krigen (1700-1720) som tappet store deler av befolkningen i Nord-Sverige og Finland. Andre årsaker til at folk utvandret var sterk befolkningsvekst og en rekke uår med feilslåtte avlinger som tvang folk til å flytte. Forflyttingen til Finnmark og Troms var på grunn av arbeid, som kobberverk i Kåfjord, fiske i Varanger og generelt liten befolkning i store områder i Finnmark og Troms. Innvandringen til Finnmark og Nord-Troms skjedde i 3 hovedfaser.

I den første perioden gikk størstedelen av innvandringen til Troms og Vest-Finnmark, Kautokeino, Karasjok og Tana. Kobbergruvene i Kåfjord trakk til seg mange som søkte arbeid. Den andre fasen hadde mer preg av migrasjon, da folk forflyttet seg fra et område til et annet, eksempelvis etter at kobbergruvene i Kåfjord stengte og mange flyttet til andre steder i Vest-Finnmark.

Den tredje og den største flyttestrømmen skjedde etter 1830-tallet, da innvandringen forflyttet seg mot Øst-Finnmark, og særlig Vadsø, der kvenene en periode var en majoriteten av befolkningen i byen og flere bygder. En viktig årsak var fisket i Varangerfjorden og muligheter til å få jord. Da Vadsø fikk bystatus i 1833 ble det også stor vekst i befolkningen.  

I tillegg til innvandring til Øst-Finnmark, var det også mange som hadde som mål å utvandre til  Amerika. Ettersom de ikke hadde egne ruter fra Finland før på slutten av 1800-tallet, var det for mange finlendere enklere å reise via Nord-Norge. I 5-årsperioden 1870-74 hadde Vadsø norsk utvandringsrekord. De fleste som reiste var kvener.

VAM Kvengutter ytrebyen

«Kvengutter i Vadsø 1917-1918» Foto: Lars Rygh/Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

Bilde øverst: Innvandringsmonumentet skuer ut over Vadsø sentrum og Varangerfjorden en kald januardag. Foto:Lisbeth R. Dragnes/Vadsø museum – Ruija kvenmuseum